Etter 4 flotte uker i Kenya og Tanzania er vi endelig tilbake på Rødde. Etter noen timer med fly og sitting på flyplassen og nesten ikke noe søvn. Vi alle var bra trøtte da vi kom tilbake og det ble en tidlig kveld på alle sammen. Nå har vi fått pakket ut og vasket de klærne som stinket svette og var skitne. Det var godt å treffe folket igjen. Spesielt godt var det og ikke bo i en koffert og kunne få ta seg en sikkelig dusj uten å måtte sjekke dusjen for innsekt først. Vi fikk en koselig velkomst. Vi er vel alle enig om at vi hadde en kjempe fin tur med mange nye inntrykk!

20 & 21. januar SAFARI! Og digge sjåfører Vi våkner tidlig om morgenen den 20. med iver i magen, for vi skulle på safari! Sjåføren vår, Teddy, hadde fått fri dagen før, fordi bussen hans ikke er særlig egnet til safarikjøring, så vi hadde avtale med et annet firma som skulle kjøre oss på safari og til Haydom. Etter at frokosten var fordøyd, gikk vi ut til avtalt tid… og ventet. Afrikanere generelt er flink til å ta seg god tid, og etter 15 minutter i morgensolen hørte vi en brølende motor. Opp til gjestehuset dundret en stor, grønn safaribil, og like etter kom en til, bare to seter mindre. Vi fordelte oss på de to bilene og drog avsted. Stemningen i de to bilene var på topp, for vi nærmet oss dagens høydepunkt, Lake Manyara. Etter en 3-timers kjøretur ankom vi den lille nasjonalparken og vi var kjempespente. Sjåførene våre, Robert og Benson, hadde masse kunnskap om dyrene, og de pratet og lo om alt mulig. Lake Manyara er en idyllisk nasjonalpark med mange spennende dyr, og River Monkey var et av de virkelige artige dyrene, for de hadde et morsomt kallenavn, Blue Painting Balls Monkey. Og det navnet passet godt! Etter Lake Manyara brølte vi videre til Mojo Hill Lodge i Karatu. Der skulle vi sove sammen med mange edderkopper i små, runde hytter. Dagen etter våknet vi med noen snodige fuglelyder utenfor, det var en rytmisk og påtrengende fugleart som trallet og jodlet hele natta. Etter at frokosten var satt til livs, drog vi avsted mot Ngorongoro Conservation Area. Det som er så fantastisk med Ngorongoro, er at det er et stort vulkansk krater, med et naturlig oppkomme av vann, så det er et populært sted for tørste dyr. Selve området er massivt, så det er god plass til MANGE tørste dyr. Det er også det eneste området i verden der man kan se de fem store på en gang. (De fem store: Løve, gepard, elefant, neshorn og bøffel). Turen opp mot kraterkanten var bratt, svingete, humpete og støvete. Det regnet litt dagen før, men det var umulig å se. Etter en drøy halvtimes stigning, kom vi frem på et utkikspunkt, der vi fikk full utsyn over krateret, og det var et helt fantastisk det vi såg. I totalt seks timer kjørte vi rundt i krateret og såg enorme flokker med sebra og gnu. Det fantes ikke grenser på hvor mange sebraer og gnuer som vi skulle få se den dagen. Men vi såg også mye annet spennende. Vi såg store elefanter, noen neshorn, en rev, noen slappe flodhester, løver og bøfler. Vi såg tilogmed en løveflokk observere en flokk med bøfler, bare noen meter fra safaribilen. Geparder og leoparder såg vi ikke noe av, men å se fire av de fem store var bra for å være første safarien. Mot slutten av dagen sitter vi ute på Mojo Hill Lodge og lar dagens inntrykk gå inn på oss mens vi spiller kort. Dagens opplevelse i Ngorongoro kommer vi til å huske lenge, og jammen om vi skal tilbake dit en gang! :: Morten out ::

Noen refleksjoner fra Haydom, skrivd 25.01.10 På vår reise i Nairobi og Arusha (som er nokså store byer) har alle fortalt oss at vi enda ikke har sett det “ekte” Afrika. Hva det “ekte” Afrika er har vi nå endelig fått se. Vi er kommet til Haydom, en landsby med alle typer av folk, samt stammefolk med kapper, smykker og tattoveringer. Landsbyen ligger i hva jeg vil kalle bushen. Det finnes kun en overdrevent humpete vei som tar oss med hit. Den er lang, og den er slitsom. Når den 4-5 timers lange berg-og-dal-banen endelig tar slutt, føles det som om alle innvollene har byttet plass. Hvorfor vi ville besøke akkurat Haydom er fordi det finnes et stort sykehus her, som først ble bygget av noen norske misjonærer på 50-tallet. Her finnes det Norske leger, og noen unge sykepleiere drar hit for å få noen måneders praksis. Vi har i løpet av noen dager blitt vist rundt på sykehuset, og også i landsbyen. Det er noe spesielt med denne guidingen i Afrika. For det første elsker Afrikanere å gå, noe jeg ikke deler med dem, og spesielt ikke i stolsteika. For det andre er det ingen grenser på hvor vi får lov å gå. Forrige dagen besøkte vi politistasjonen, og der fikk vi gå inn i celler hvor det satt fanger. De satt riktig nok inne kun fordi de hadde stjålet en mobil, og en annen hadde tatt en mango uten å betale for den. Men tenk deg å besøke en celle, også sitter det noen der inne! Man føler seg litt drittsekk, ja. Jeg må også skyte inn at barn også kan sitte i arresten, men kun opptil et par-3 timer. På sykehuset fikk vi også sett alle avdelinger, men heldigvis slapp vi å besøke en operasjonsstue. Jeg ble litt nervøs når vi gikk forbi den ørtende syke personen i senga si. Til og med syke pasienter kommer ikke unna turister på guidet tur. Det virker helt sprøtt, spør du meg. Ellers er alle i gruppa noge lunde friske. Det virker som ingen kommer unna magesjauen. For å ikke gå inn på alt for kvalme detaljer, kan jeg ihvertfall si at vi bruker rekordmye dopapir nå. Vi er også blitt veldig rosa, spesielt jeg. Jeg sitter i skrivende stund alene på rommet, fordi jeg ikke får gå ut i sola. Man skal respektere sola, spesielt når man befinner seg på Ekvatorlinja. Her er sola faaaarlig.. Astrid GS 26.01.2010

Barnehjemmet på Haydom: 23 jan: Turen i dag gikk til barnehjemmet på sykehusområdet, og der ble selvfølgelig alle alle jentene opptatt med hver sin unge. Morten fikk da nokk og følte ikke helt at han passet inn (men ga fra seg litt leker og tepper han hadde tatt med til dem først), og han fikk lov til å dra. Dette passet oss utmerket så vi ble sittende der lenge og beundret de nydelige barna. De andre jentene ble også lei , da var det jeg(Ann Kristin), Marie ,Chritstina og Henriette som ble igjenn til leggetid. Jeg og Chrtistina falt pladask for to søte gutter, den ene var hvertfall gutt, for dagen etter fant Christina at ”gutten” hennes var en Jente med gutteklær. Turen til Barnehjemmet er noe som vi alle kommer til og huske, og nå er vi alle klare til å få barn, nå straks.. hehe.. Tekst: Ann Kristin

Noe vi alle vil huske fra besøket på Haydom er nok Hadzabeene. Dette er den eldste folkegruppen i Afrika som består av omlag 2000 mennesker. De bor i naturen og jakter på sin egen mat for å overleve. Noe som er spesielt for denne stammen er at kvinnen står med makten, så hvis foreldene vil skilles må mannen flytte ut, kun med sin pil og bue. Vi kjørte tre timer i 2 av Haydom sine safaribiler. Noen av oss satt sidelengs bakerst i bilene og fy som det hompet. Alle veien kan beskrives som en flokk elefanter som har lekt seg med stylter og hoppestokk. Når vi kom frem tutet bilene og alle innbyggerene i den lille landsbyen kom for å møte oss. Det var ca. 35-40stk. Vi ble også forklart at mange var ute å jaktet på mat. Vi ble ønsket velkommen (karibu) med sang og dans. Vi ble også spurt om å synge noe for dem, så vi sang en usikker og falsk versjon av velsignelsen for dem. Det så faktisk ut som at de likte det de hørte. Ettersom de jublet med høye lyse tungelyder, nesten som sirener. Så bar vi frem de to store mais sekkene vi hadde med til dem, ettersom de lider av sult fortiden fordi en annen folkegruppe kaldt Datogaene sperrer av områder hadzabeene trenger for å jakte, med store «tornebusker». Derretter fulgte vi barna til skolen som består av et lite rom uten gulv, vinduer eller dør. Barna satt på små trestammer som lå oppå steinene og fulgte med på en liten tavle med noen få bokstaver. Læreren underviste i alfabetet og hver og en elev reiste seg opp for først å si bokstavene og så synge dem etterpå for å huske bedre. De sa de trenger hjelp, iallefall til noen vinduer. Så får håpe det er noen der ute som kan bidra med litt hjelp i fremtiden. Så skulle vi se hvordan de bor. Huset består av to rom laget av høy og kvister. I det første rommet har de et bål og der sover også barna på bakken. I det andre rommet var det helt mørkt men vi kunne skimte en rosa myggnetting over en seng som var der. Der sover foreldrene. Det som var litt spesielt var at denne familien bestod av ni barn og to voksne. Det er nemmelig uvanelig med mange barn i denne folkegruppen, så ja, de bodde nok trangt. Pil og bue er det mest vanelige jaktvåpenet, og utenfor huset deres hadde de en busk som var giftig. Av denne planten lager de en gift som de bruker på pilen sin for at dyret lettere skal dø. Vi fikk også se hvordan de malte maisen. Det satt tre damer på en stor stein og brukte en håndstor stein til å slå maisen så det liknet på grovt mel. Senere skulle visst maisen males videre til en annen større stein for å males finere så det liknet rent mel. Så møttes alle på samlingsplassen igjen. Nå skulle vi si ha det og det ble enda mer sang og dans, men før vi fikk dra ville de selge oss forskjellige ting. For eksmepel smykker, pil og buer. Alle kjøpte seg en pil og bue uten om Morten og Marie. Morten kjøpte seg en fyrepinne man skal snurre på for å få fyr. (primitiv lighter) Denne «lightern» er en vanelig fyringsmetode, og de hadde ingen problem med å få fyr i motsetning til Morten. Dette var en opplevelse vi kommer til å huske for resten av våre liv. Det å komme så tett innpå et stammefolk var veldig spesielt, en stor kontrast til «vår verden».
Tekst; Christina og Henriette

Mor/barn-klinikken

Onsdag reiste vi til en liten landsby ca 1 time unna Haydom, hvor personell fra Haydom satte opp en helsestasjon for mødre og deres barn. Her fikk kommende mødre svangerskapssjekk, nyfødte barn ble HIV-testet og vaksinsert, veiet og målt, mens mødrene fikk undervisning i hygiene, smittevern, kosthold o.s.v. I tillegg til dette fikk mødrene mulighet til å ta en tannlegesjekk hos tannlegen til Haydom, som hadde satt seg til under et tre. Her ble tenner trekt og tannkjøttbetennelse vurdert. Den dagen vi var der, var det rundt 400 barn tilstede, noe som forteller om hvor populært og viktig dette er for mødrene i distriktet.

Haydom har slike mobile stasjoner i over 20 landsbyer. Som regel reiser de med bil, men noen plasser er det ufremkommelig for bil, og da flyr de inn til landsbyene.
Astrid GV

Gullsmed og Kultursenter, 27.01.2010 Vi har også vært innom gullsmed i løpet av dagene her, en familie som lager kjempefine armbånd og andre div ting oppe i fjellsiden, det var kjempegøy og se hvordan de lagde alt for hånd. Vi fikk også dratt innom en utendørs kultursenter som vi fikk se hvordan de 4 stammene her i Tanzania/Haydom lever, alt fra stråhus til Leirehus. Spennende og lære så mye nytt! Vi får ikke lagt ut bilder og sånt nå siden det begynner og bli så sent her, vi alle er slitne etter turen i dag og skal bli godt med søvn nå, i morgen blir det avreise til Taveta. Gleder oss.
Tekst: Ida Constanse

I dag startet vi dagen med god frokost, malariatabeletter og Juice, akkurat som alle andre dager i Afrika. Etter frokosten gjorde alle seg klare i full fart og hoppet inn i bussen. Da startet vi turen til mount meru lounge , der kan man sitte og spise en lunsj mens man ser alt fra zebraer til struts, aper i trærne, og krokodiller i vannet. Alle sprang selfølgelig rett ned til der dyrene var og en elant kom rett til oss og var ikke i det hele tatt folkesky.


Var artig og ta bilder og se zebraer, strutser og aper i trærne. Jeg og Henry fikk testet ut hvordan livet blir når vi blir pensjonister, planen er at om 40 år skal vi pensjonere oss og sitte på akkurat samme stedet og røyke, lese bøker, spise fruktsalat og drikke cola, mens barna og barnebarn er sendt på safari.
Fra revolver til spøk, når vi alle var mette og fulle av planer for pensjonist tilværelsen vårs skulle vi akkurat til å dra fra Mount meru da vi hørte no himla bråk fra hagen, der var apene kommet frem. En ape hadde hoppet ned i suppen til en dame og stjelte rundstykkene hennes, han koset seg godt med den (de så jo veldig gode ut), og der satt han og ertet de med å spise den rett forran dem men langt nokk unna at ingen kunne nå ham.

Etter det dro vi til et hjem og en skole for utviklingshemmede , det heter Tanz hands og der er det en skole for ungdommer som da er utviklingshemmede som lærer alt fra å være selvstendig til å lage sko og klær. Var også en butikk der de selger ting de lager og maaasse kjempefine ting skal jeg si deg! De bruker ca en dag til 100 perler til et smykke og de er veldig nøye og gjør en god jobb. Kjøpte meg en ny handduk og gave til Maria som jeg ikke skal fortelle om her. Vi alle kjøpte noe og alle var fornøyde, Morten fikk til og med bestilt seg skreddersydde sandaler som han får når vi skal hit og være en dag. Noe som ga inntrykk på oss var en liten gutt som er født med en sjelden sykdom som gjør at alle leddene går innover og gjør at han ikke kan bruke hendene eller føttene riktig. Legene der sa at han ikke kommer til å bli helt frisk noen gang men de kan gjøre han bedre. Tanz Hands gjør at man kan komme med barn som er klumpfot eller andre ting man trenger hjelp med og de gjør så godt de kan, det er også et legeteam som kommer en gang i året for å operere barn og voksne med plager som dette. De lager også proteser til ungdommene som trenger det der som har amputeret bort ett ben eller trenger støtte. Så dro vi hjem, pakket og levnet litt ting til neste gang vi kommer om en uke eller litt mer så det ikke blir så tungt på safari. I morgen drar vi på safari, gleder oss masse og blir ikke noe blogging før fredag lørdag.
I kveld har vi også vært og spist på en meget spesiell resturante som heter Khans, Der sitter man i en bakgate lignende slummen og spiser grillet mat og salater(med myyye chilli på) fra noe som brukes som bilverksted om dagen. Der sitter man med katter mellom benene og brenner av seg tunga så det holder, men hadde drikke så vi overlevde! Men det skal gjøres igjenn, og anbefaler Kristinog ta med neste års klasse dit! Nå pakker vi og skal snart sove siden det er tidlig avreise til Safari i morgen, gleder oss insane!!!

Blogges så snart vi får nett

Innlegg av Ida Constanse, bilder av Ida Constanse

Denne dagen har innebært så mye. Vi begynte med å besøke noen skyhøye dyr, nemlig sjiraffer. Vi besøkte Giraffe Centre på Langata Road. Vi bor jo på Langata Road, og her ligger de fleste av naturreserevatene vi har besøkt. Sånn sett bor vi veldig sentralt.

Lik elefantene, har sjiraffene også veldig klumsete gange, dog de kan løpe i 50km/t!

Det finnes 3 typer sjiraffer i Kenya, Maasai, Reticular og Rothschild sjiraff. Du kan skille dem blant annet på huden. I parken var det Rothschild sjiraffer.

Karen Blixen museet, huset der hun bodde i Afrika, var neste stopp. Karen Blixen (1885-1962) var en dansk forfatter som giftet seg med en Kenyaner, og tok over en kaffeplantasje i Nairobi. Hun hadde stor respekt for de fargede, sysselsatte dem og behandlet dem så godt, at hun er blitt husket av mange. Vi besøkte huset, som sagt, hvor mange av møblene var bevart. Alt fra utstoppa tigertepper, til fint møblement. Her inne fikk vi ikke ta bilder.

Ble du mer interessert i henne, kan du se denne filmen: Out of Africa med Meryl Streep og Robert Redford.

Dagen vi oppholdt oss i Kawangware slummen, introduserte Jackson oss til en Frisørsalong. Vi besøkte denne salongen igjen i dag, Clips Hairdressing. (Det er helt merkelig hvor mange av disse folkene og “bedriftene” i slummen som faktisk er på Facebook. Bare så det er sagt). Dette var en frisørskole, og vi lot dem fikse våre negler. Vi tok både manikyr og pedikyr. Noen av oss var til og med så vågale at de lot dem flette håret deres! Fingrene deres så ut som kravlende edderkopper i aksjon. Det gikk så kjapt, at like før de hadde startet på en flette, så var den ferdig.

Rasta er vanlige fletter, slik som Astrid og “little Astrid” (ja, de kalte meg faktisk det) tok.

Opptil 7 personer stod og reiv i hodet på deg. Dette var IKKE for hårsåre. Astrid og min motivasjon var å ligne på en Na’vi fra Avatar. En film som har frelst begge to.

Ann-Kristin og Christina tok da “lines”, som er fletter flettet inntil hodebunnen.

Ida dro den helt ut, og lot dem sette på extensions. Dette var ikke slik som hun trodde det skulle bli, fordi de flettet hennes eget hår, og sydde, ja faktisk sydde, på annet hår. Hva er det frisører i Afrika ikke gjør med hår??

Henriette og Maria fikk krøllet håret. Man kan lage hull i ozonlaget med alle denne hårsprayen.

Morten stakkar, var litt frustrert og visste ikke helt hva han gjorde i en skjønnhetssalong. Men tilslutt la han hemningene fra seg og tok manikyr. Han spøkte også godt med en av de mannlige frisørene om å få seg en mohawk. Ikke lenge etter lot han også håret bli fikset. Han har aldri hatt stivere hår.. All den hårgeléen!

Clips Hairdressing tok virkelig ikke besøket vårt for gitt. De hadde lånt et aggregat bare fordi vi skulle komme, og når vi dro hadde vi en liten avskjedsseremoni. De takket Gud for vårt besøk, og håpet vi ville være venner for livet. Lærer og “little teacher” (vår kjære stippendiat), fikk et veggmaleri hver som symboliserte vårt vennskap. Alle i gruppe fikk også hvert sitt smykke. Det var utrolig trist å måtte si ha det til Clips og Kawangware. I løpet av 2 dager ble vi veldig husvarme i slummen. Vi vil ikke glemme dem!

(f.v.) Usla, Flower og Jackson tar avskjed med oss!

Det var på tide å spise noe annet enn vestlig “trygg” mat. Vi har blitt anbefalt å dra på en restaurant Carnivore. Siste dag i Nairobi, hvor vi har fått med oss så masse, var dette en fin avsluttning på alt sammen. Her spiste vi grillmat, og smakte blant annet på struts og krokodille. Det var grusomt spesielt, men biffen de laget der var helt utrolig. Den smeltet på tunga.. Den var så god!

Servitørene hadde verdens tøffeste Zebra forkler!

Manerer, hva er det?

Nå kjenner jeg det er på tide og avslutte dette innlegget, da jeg har så vondt flettene. Vi får se hvor mye blogging det blir når vi kommer til Arusha. Avreise er klokka 9 morgen tidlig

- Astrid GS! (Bilder av Kristin og jeg).

Dagen i dag, begynte som de andre dagene. Vi stod opp, spiste frokokost og kjørte avgårde klokken halv 10.

Aller først besøkte vi en Maasai shop, som ligger borti her.

Her kunne vi se dem skjære figurene ut av ibenholt. Teddy (sjåføren vår), viser Ann-Kristin.

Det andre stoppestedet, var National Museum of Kenya. Det var et stort museum, som hadde litt for enhver smak. Museumet inneholdt kunst, historie, dyr, og masse mer. Museumet var delt opp i to etasjer, med kunst delen i den øvertse. Jeg gikk for det meste rundt i den nederste etasjen, fordi moderne kunst intereserer meg ikke.

Et av rommene i den nederste etasjen, var fullstappet av fugler i alle former og fasonger. Jeg syntest dette var det mest skremmende og spennende rommet av alle. Når jeg fikk øye på den utstoppede Pelikanen der, fikk jeg hakeslep. Det var virkelig en gedigen fugl! Mye, mye større enn det jeg forventet.

Hovedrommet i museumet inneholdt et lite “platå”. En liten hevning i gulvet, der en utstoppa elefant, giraff, sebra og gnu stod. Ellers i rommet var det masse andre utstoppa dyr. Alt i fra løve, flodhest, sjøelefant og maursluker. Når du går rundt i et rom med så mange dyr, går det ikke ann å ikke undre seg over hvor imponerende dyrene er.

Etter museumet satte vi oss på en koselig, stor kafe. Java House Café, anbefalt av flere som vi har pratet med. Der tok vi lunch, og slappet av. Kafeen fungerte som hovedbasen vår, mens vi gikk rundt på markedet i Nairobi.

Henriette, Astrid GS, Ida og Astrid GV likte seg godt på Java House.

Kristin spiste toast! Ida fikk et skråblikk når hun bestilte både isté og iskaffe. Vi forstod hvorfor når han kom tilbake med de enorme glassene.

Det er utrolig hvor mye rart som finnest på marked. Jeg fant et par sandaler som var laget av bildekk, og øredobber laget av bananskall. Jeg tror du kan finne nesten hva som helst på et sånt marked. Varene koster nesten ingenting, hvis du sammenligner de med norske priser. Alikevell er det utrolig gøy å prute. Pruting er som et intrikat spill, der du og selgeren er de eneste spillerne. Det gjelder å virke uinteressert, selv om du er interessert.

Maasai og sjiraffmasker var bl a noe vi kjøpte på marked – for en altfor billig penge også.

Christina gjemmer seg bak en Maasai maske, og Marie bak en sjiraff.

Jeg tror alle, inkludert meg, endte opp med en del souvenirer. Jeg kjøpte meg et Maasai plagg, et steinfat og et bokmerke. Hvordan jeg fikk bokmerket er et godt eksempel på pruting. Damen jeg snakket med ville ha 500 kenyanske shilling for det, jeg viste at det var alt for mye. Vi hadde gått på markedet dagen før, og da hadde Henriette fått det samme bokmerket til 50. Jeg nektet å betale 500 shilling for det, og endte opp med å betale 50. Jeg kunne sikkert fått det enda billigere, men jeg syntest 50 var lavt nok. 50 er nesten ingenting, det er 3 eller 4 norske kroner. 500 er heller ikke så mye, men det er gøy å prute, og derfor blir det automatisk en del pruting.

Gruppefoto! Du kan se Nairobi i bakgrunnen.

Tekst: Maria.
Bilder: Kristin.

Hvis du tenker deg om, hvor bra har vi det ikke i Norge egentlig?
Vi har nemlig fått erfare dette i dag.. Vi har vært i slummen!

Etter en halvtimes kjøring kom vi inn i et strøk som minnet mer om en
søppeldynge enn en landsby. Vi fikk rare blikk innover og følte oss nok ikke
så veldig høye i hatten der vi lyste opp med hvite kropper i en stor buss. Vi kunne likeså greit kjørt i Limousin.. Ingen av oss fikk lov til å gå ut av bussen før Jackson, vår guide gjennom slummen, kom for å hentet oss. Det er nemlig ikke trygt å ferdes rundt i slummen alene uten en fastboende. Vi lyser jo penger.

På vei inn i slummen gikk vi på gjørmete stier, og menneskene vi passerte var faktisk pent kledd. Disse var da på vei til jobb eller på vei til tiggestasjonen sin. De fleste av dem var kledd slik at man ikke så at de faktisk bodde i slummen. Alt der inne var så uvirkelig og så annerledes enn hva man kan tenke seg. Det var som å være inne i en egen by. Det var små sykehus, hoteller, frisørsalonger, skoler, resturanter, kirker, butikker osv. I gata.

Stiene var nermest lik “dyretråkk”.

Det å stå der nede blant søppel og blikkbokser var utrolig interessant. Jeg forestilte meg i forkant at husene var laget av papp, og at folk lå strødd langs gatene og gjorde ingen ting. Der tok jeg nok kraftig feil. Disse menneskene er virkelig både engasjerte og smilende. Vi følte oss etterhvert veldig velkomne og pratet med mange av dem. Vi fikk komme inn i husene dems og se hvordan de bodde. Aldri har jeg sett så mange søte små barn. De smiler og følger etter deg for å få oppmerksomhet. Det var faktisk umulig å se på dem at de bor i slummen. De er kledd som hvilken som helst barn/ungdom i vesten. Men veldig mange er foreldreløse og bor på gata, og får ikke mat mer enn én gang daglig.

Christina fikk god kontakt med ungene!

På besøk hos Soccer Academy – Changing lives through soccer.

Guttene som spiller til venstre her, har “trials” for å komme inn på Soccer Academy.

Henripose OGSÅ i slummen!

Morten og Maria prater med David og Tobias.

Vi besøkte også en skole! Her fikk vi mer enn nok oppmerksomhet, både fra rektor, lærere og elever.

Aktive skoleelever! Guiden vår, Jackson, er mannen i blå skjorte. Han jobber faktisk som DJ! Kul fyr.

Søte, søte skolebarn!

Da vi selv ble sultne og slitne etter kun 3 timer med tjohei, gikk det opp for meg at vi absolutt ikke har noe å klage for. Vi er jo ekstremt heldige!

Dagen har vært stappet med inntrykk for alle sammen, og jeg tror vi alle har fått noe å tenke på. De store slumområderne som strakte seg over landskapet, mil etter mil, fikk alle andre problemer i verden til å virke som bagateller.

tekst: Henriette
Bilder: Astrid GS, Henriette.

Dette er den andre dagen vår i Kenya. Planene var klare og vi skulle innom noen småting i løpet av dagen. Men først skulle frokosten verdsettes, og det var tungt å stå opp. Etter frokosten var det morgenbriefing med lederen på Scripture Mission (Rune Mjølhus), og han kom med en rekke anbefalinger om hvordan å oppføre seg i Nairobi og hva vi må være på vakt etter.

Etter briefingen gikk turen ut til David Sheldrick Wildlife Trusts’ Orphans’ Project, en elefantbarnehjem for foreldreløse elefanter. Elefantene var fra 3 måneder til 2 år gamle og var kjempesøte og nusselige der de gikk å tutet, brumlet og flagret med ørene. Der fikk elefantene melk på flaske og vokterene pratet om hva prosjektet gikk ut på og hvordan det var mulig. Prosjektet var å ta vare på bortkomne elefantunger, helt til de kan slippes ut igjen i Nairobi National Park. Det var også mulig å “adoptere” en elefantunge, dvs, bidra med en viss pengesum i måneden og månedlig oppdatering på hvordan elefantungen din har det.

Elefantene hadde skikkelig klumsete føtter

Etter barnehagen skulle vi spise lunch, og Rune hadde på morgenbriefingen anbefalt et sted i sentrum. Det var et sted som minte litt om MacDonald’s og Peppes Pizza, i en og samme restaurant. Og burgerene virket årleite, men pizzaen var kjempegod.
Nesten ingen i gruppa er noe gira på å prøve skikkelig lokal kenyansk mat enda.

Etter maten var det klart for å dra på Kenya National Historical Museum, som ligger like ved Nairobi Snake Park. Vi hadde ikke nok til begge deler og bestemte oss da for å stikke innom slangeparken i stedet… Det ville ikke Kristin, læreren, og ventet utenfor i stedet. Halvveis gjennom parken kom en av guidene til oss og presenterte seg, Alex het han, og var veldig kyndig i både kunnskap og språk.

Etter at vi hadde sett på noen kobraer, sa han at det var på tide med litt annen erfaring. Han hadde gjort klar en liten kongepyton (Python Regius) som vi kunne holde. Alle reagerte med skrekkblandet fryd, selv om slangen ikke var så altfor stor (bare 40cm), men det gikk bra. Slangen forholdt seg rolig under hele holdingen mens den ble bært gjennom luften fra den ene til den andre. Den var kald rundt halsen! Etter møtet med den lille krabaten fortsatte turen og ble avsluttet inne med de lokale fiskene.

Jeg er først ut!

Christina var første jenta (insisterte henne på at jeg skulle skrive).

Deretter bar det rett hjem til hjembasen der vi sitter nå og lar dagens inntrykk synke innover oss. Noen har vært å badet i bassenget, mens andre har sittet inne i den svale skyggen. I kveld skal vi tidlig i seng, for i morgen venter enda en lang dag på oss.

- Tekst og bilder, Morten

Det virker som vi har vært borte i en uke alt. Endelig er vi på misjonssenteret. Endelig kan jeg ligge på senga og slappe av. Vi er så slitne. Trondheim – Amsterdam gikk veldig fint. Det var kun en 2 timers flytur. Amsterdam – Nairobi derimot var heller en kamp for søvn. Ingen fikk til å sove, de heldige duppet litt av. Da vi var framme klokka 5 på morgenen i dag, klokka 7 i Kenyansk tid, skjønte ingen at dagen akkurat hadde startet.

Vi fant bussjåføren våres på flyplassen. Han heter Teddy, og skal kjøre oss rundt i Kenya og Tanzania! Allerede før vi kom ut på motorveien kunne vi se sjiraffene på savannen. Det så også ut som om noen hadde slått trærne flate på slettene. De ser jo igrunn veldig snåle ut. På motorveien kjøpte Teddy en pute med Thomas toget på, fra vindu av en selger. Vi følte oss litt ekle når vi stod i kø, og vi hadde mye større plass i vår buss, enn i de lokale Matatuene. Det var uansett flere kenyanere som sendte oss et hvitt glis, og en vinkende hånd. Hilsing er viktig for dem.

Når vi kjørte oppover Langata Road, hvor misjonssenteret ligger ved, kunne vi es slummen i Nairobi. Den vi skal besøke på onsdagen. Den er svææær. Jeg vet ikke hva jeg skal forvente av et besøk i slummen. Det virker rart å traske rundt som en nysgjerrig turist, i et av landets fattigste nabolag. Nå er det ikke lenge igjen til mat. I dag håper jeg vi kan slappe av.
Ann Kristin som aldri har flydd før, venter spent på at flyet skal lette! Det gikk jo kjempe fint

Morten og Maria racer rundt på Amsterdam flyplass.

Astrid GV og Henriette beundrer den belgiske sjokoladen.

Endelig var vi her! Beskjeden er enkel; Smil! Du er i Kenya.

- Astrid GS (bilder av Ida)