Safari og Haydom

20 & 21. januar SAFARI! Og digge sjåfører Vi våkner tidlig om morgenen den 20. med iver i magen, for vi skulle på safari! Sjåføren vår, Teddy, hadde fått fri dagen før, fordi bussen hans ikke er særlig egnet til safarikjøring, så vi hadde avtale med et annet firma som skulle kjøre oss på safari og til Haydom. Etter at frokosten var fordøyd, gikk vi ut til avtalt tid… og ventet. Afrikanere generelt er flink til å ta seg god tid, og etter 15 minutter i morgensolen hørte vi en brølende motor. Opp til gjestehuset dundret en stor, grønn safaribil, og like etter kom en til, bare to seter mindre. Vi fordelte oss på de to bilene og drog avsted. Stemningen i de to bilene var på topp, for vi nærmet oss dagens høydepunkt, Lake Manyara. Etter en 3-timers kjøretur ankom vi den lille nasjonalparken og vi var kjempespente. Sjåførene våre, Robert og Benson, hadde masse kunnskap om dyrene, og de pratet og lo om alt mulig. Lake Manyara er en idyllisk nasjonalpark med mange spennende dyr, og River Monkey var et av de virkelige artige dyrene, for de hadde et morsomt kallenavn, Blue Painting Balls Monkey. Og det navnet passet godt! Etter Lake Manyara brølte vi videre til Mojo Hill Lodge i Karatu. Der skulle vi sove sammen med mange edderkopper i små, runde hytter. Dagen etter våknet vi med noen snodige fuglelyder utenfor, det var en rytmisk og påtrengende fugleart som trallet og jodlet hele natta. Etter at frokosten var satt til livs, drog vi avsted mot Ngorongoro Conservation Area. Det som er så fantastisk med Ngorongoro, er at det er et stort vulkansk krater, med et naturlig oppkomme av vann, så det er et populært sted for tørste dyr. Selve området er massivt, så det er god plass til MANGE tørste dyr. Det er også det eneste området i verden der man kan se de fem store på en gang. (De fem store: Løve, gepard, elefant, neshorn og bøffel). Turen opp mot kraterkanten var bratt, svingete, humpete og støvete. Det regnet litt dagen før, men det var umulig å se. Etter en drøy halvtimes stigning, kom vi frem på et utkikspunkt, der vi fikk full utsyn over krateret, og det var et helt fantastisk det vi såg. I totalt seks timer kjørte vi rundt i krateret og såg enorme flokker med sebra og gnu. Det fantes ikke grenser på hvor mange sebraer og gnuer som vi skulle få se den dagen. Men vi såg også mye annet spennende. Vi såg store elefanter, noen neshorn, en rev, noen slappe flodhester, løver og bøfler. Vi såg tilogmed en løveflokk observere en flokk med bøfler, bare noen meter fra safaribilen. Geparder og leoparder såg vi ikke noe av, men å se fire av de fem store var bra for å være første safarien. Mot slutten av dagen sitter vi ute på Mojo Hill Lodge og lar dagens inntrykk gå inn på oss mens vi spiller kort. Dagens opplevelse i Ngorongoro kommer vi til å huske lenge, og jammen om vi skal tilbake dit en gang! :: Morten out ::

Noen refleksjoner fra Haydom, skrivd 25.01.10 På vår reise i Nairobi og Arusha (som er nokså store byer) har alle fortalt oss at vi enda ikke har sett det “ekte” Afrika. Hva det “ekte” Afrika er har vi nå endelig fått se. Vi er kommet til Haydom, en landsby med alle typer av folk, samt stammefolk med kapper, smykker og tattoveringer. Landsbyen ligger i hva jeg vil kalle bushen. Det finnes kun en overdrevent humpete vei som tar oss med hit. Den er lang, og den er slitsom. Når den 4-5 timers lange berg-og-dal-banen endelig tar slutt, føles det som om alle innvollene har byttet plass. Hvorfor vi ville besøke akkurat Haydom er fordi det finnes et stort sykehus her, som først ble bygget av noen norske misjonærer på 50-tallet. Her finnes det Norske leger, og noen unge sykepleiere drar hit for å få noen måneders praksis. Vi har i løpet av noen dager blitt vist rundt på sykehuset, og også i landsbyen. Det er noe spesielt med denne guidingen i Afrika. For det første elsker Afrikanere å gå, noe jeg ikke deler med dem, og spesielt ikke i stolsteika. For det andre er det ingen grenser på hvor vi får lov å gå. Forrige dagen besøkte vi politistasjonen, og der fikk vi gå inn i celler hvor det satt fanger. De satt riktig nok inne kun fordi de hadde stjålet en mobil, og en annen hadde tatt en mango uten å betale for den. Men tenk deg å besøke en celle, også sitter det noen der inne! Man føler seg litt drittsekk, ja. Jeg må også skyte inn at barn også kan sitte i arresten, men kun opptil et par-3 timer. På sykehuset fikk vi også sett alle avdelinger, men heldigvis slapp vi å besøke en operasjonsstue. Jeg ble litt nervøs når vi gikk forbi den ørtende syke personen i senga si. Til og med syke pasienter kommer ikke unna turister på guidet tur. Det virker helt sprøtt, spør du meg. Ellers er alle i gruppa noge lunde friske. Det virker som ingen kommer unna magesjauen. For å ikke gå inn på alt for kvalme detaljer, kan jeg ihvertfall si at vi bruker rekordmye dopapir nå. Vi er også blitt veldig rosa, spesielt jeg. Jeg sitter i skrivende stund alene på rommet, fordi jeg ikke får gå ut i sola. Man skal respektere sola, spesielt når man befinner seg på Ekvatorlinja. Her er sola faaaarlig.. Astrid GS 26.01.2010

Barnehjemmet på Haydom: 23 jan: Turen i dag gikk til barnehjemmet på sykehusområdet, og der ble selvfølgelig alle alle jentene opptatt med hver sin unge. Morten fikk da nokk og følte ikke helt at han passet inn (men ga fra seg litt leker og tepper han hadde tatt med til dem først), og han fikk lov til å dra. Dette passet oss utmerket så vi ble sittende der lenge og beundret de nydelige barna. De andre jentene ble også lei , da var det jeg(Ann Kristin), Marie ,Chritstina og Henriette som ble igjenn til leggetid. Jeg og Chrtistina falt pladask for to søte gutter, den ene var hvertfall gutt, for dagen etter fant Christina at ”gutten” hennes var en Jente med gutteklær. Turen til Barnehjemmet er noe som vi alle kommer til og huske, og nå er vi alle klare til å få barn, nå straks.. hehe.. Tekst: Ann Kristin

Noe vi alle vil huske fra besøket på Haydom er nok Hadzabeene. Dette er den eldste folkegruppen i Afrika som består av omlag 2000 mennesker. De bor i naturen og jakter på sin egen mat for å overleve. Noe som er spesielt for denne stammen er at kvinnen står med makten, så hvis foreldene vil skilles må mannen flytte ut, kun med sin pil og bue. Vi kjørte tre timer i 2 av Haydom sine safaribiler. Noen av oss satt sidelengs bakerst i bilene og fy som det hompet. Alle veien kan beskrives som en flokk elefanter som har lekt seg med stylter og hoppestokk. Når vi kom frem tutet bilene og alle innbyggerene i den lille landsbyen kom for å møte oss. Det var ca. 35-40stk. Vi ble også forklart at mange var ute å jaktet på mat. Vi ble ønsket velkommen (karibu) med sang og dans. Vi ble også spurt om å synge noe for dem, så vi sang en usikker og falsk versjon av velsignelsen for dem. Det så faktisk ut som at de likte det de hørte. Ettersom de jublet med høye lyse tungelyder, nesten som sirener. Så bar vi frem de to store mais sekkene vi hadde med til dem, ettersom de lider av sult fortiden fordi en annen folkegruppe kaldt Datogaene sperrer av områder hadzabeene trenger for å jakte, med store «tornebusker». Derretter fulgte vi barna til skolen som består av et lite rom uten gulv, vinduer eller dør. Barna satt på små trestammer som lå oppå steinene og fulgte med på en liten tavle med noen få bokstaver. Læreren underviste i alfabetet og hver og en elev reiste seg opp for først å si bokstavene og så synge dem etterpå for å huske bedre. De sa de trenger hjelp, iallefall til noen vinduer. Så får håpe det er noen der ute som kan bidra med litt hjelp i fremtiden. Så skulle vi se hvordan de bor. Huset består av to rom laget av høy og kvister. I det første rommet har de et bål og der sover også barna på bakken. I det andre rommet var det helt mørkt men vi kunne skimte en rosa myggnetting over en seng som var der. Der sover foreldrene. Det som var litt spesielt var at denne familien bestod av ni barn og to voksne. Det er nemmelig uvanelig med mange barn i denne folkegruppen, så ja, de bodde nok trangt. Pil og bue er det mest vanelige jaktvåpenet, og utenfor huset deres hadde de en busk som var giftig. Av denne planten lager de en gift som de bruker på pilen sin for at dyret lettere skal dø. Vi fikk også se hvordan de malte maisen. Det satt tre damer på en stor stein og brukte en håndstor stein til å slå maisen så det liknet på grovt mel. Senere skulle visst maisen males videre til en annen større stein for å males finere så det liknet rent mel. Så møttes alle på samlingsplassen igjen. Nå skulle vi si ha det og det ble enda mer sang og dans, men før vi fikk dra ville de selge oss forskjellige ting. For eksmepel smykker, pil og buer. Alle kjøpte seg en pil og bue uten om Morten og Marie. Morten kjøpte seg en fyrepinne man skal snurre på for å få fyr. (primitiv lighter) Denne «lightern» er en vanelig fyringsmetode, og de hadde ingen problem med å få fyr i motsetning til Morten. Dette var en opplevelse vi kommer til å huske for resten av våre liv. Det å komme så tett innpå et stammefolk var veldig spesielt, en stor kontrast til «vår verden».
Tekst; Christina og Henriette

Mor/barn-klinikken

Onsdag reiste vi til en liten landsby ca 1 time unna Haydom, hvor personell fra Haydom satte opp en helsestasjon for mødre og deres barn. Her fikk kommende mødre svangerskapssjekk, nyfødte barn ble HIV-testet og vaksinsert, veiet og målt, mens mødrene fikk undervisning i hygiene, smittevern, kosthold o.s.v. I tillegg til dette fikk mødrene mulighet til å ta en tannlegesjekk hos tannlegen til Haydom, som hadde satt seg til under et tre. Her ble tenner trekt og tannkjøttbetennelse vurdert. Den dagen vi var der, var det rundt 400 barn tilstede, noe som forteller om hvor populært og viktig dette er for mødrene i distriktet.

Haydom har slike mobile stasjoner i over 20 landsbyer. Som regel reiser de med bil, men noen plasser er det ufremkommelig for bil, og da flyr de inn til landsbyene.
Astrid GV

Gullsmed og Kultursenter, 27.01.2010 Vi har også vært innom gullsmed i løpet av dagene her, en familie som lager kjempefine armbånd og andre div ting oppe i fjellsiden, det var kjempegøy og se hvordan de lagde alt for hånd. Vi fikk også dratt innom en utendørs kultursenter som vi fikk se hvordan de 4 stammene her i Tanzania/Haydom lever, alt fra stråhus til Leirehus. Spennende og lære så mye nytt! Vi får ikke lagt ut bilder og sånt nå siden det begynner og bli så sent her, vi alle er slitne etter turen i dag og skal bli godt med søvn nå, i morgen blir det avreise til Taveta. Gleder oss.
Tekst: Ida Constanse